Dag 1 i Buenos Aires.

Jeg sovnet og våknet fredag morgen i det den lille skjermen i setet foran meg viste at vi fløy innover Sør-Amerika. Vi fløy over Brasil og det var enda 4 timers flytid igjen før vi var fremme. Det gikk en del filmer man kunne velge mellom, men jeg greide faktisk å dorme av litt til. Etterhvert kom det frokost og lyset i kabinen ble slått på. Da vi landet i Buenos Aires var det regn og grått.

Immigrasjon
Her skulle vi gjennom passkontroll, og alt fungerte egentlig veldig bra. Den store forskjellen fra USA og her var at disse folkene var veldig høflige og sa god morgen og smilte til oss. I USA blir man betraktet som en potensiell bombe når man kommer og det virker som om de leter etter en grunn til å sende deg ut igjen med en gang. Han spurte hva jeg skulle gjøre her og jeg svarte IFLA. Da smilte han bredt og ønsket meg velkommen til Argentina. Kanskje han har en mor som er bibliotekar? Bagasjen kom og jeg ruslet videre og fulgte alle prosedyrer. De skal visst være strenge på at du ikke importer frukt o.l. og jeg hadde fyllt ut et tollskjema som skulle leveres. Det merkelige var at ingen spurte etter det skjemaet. Da jeg kom ut på andre siden henvendte jeg meg til en av vaktene og forklarte problemet med denne lappen jeg bar på og han henviste meg til et tollkontor. Der kom det en høflig kar og lurte på hva problemet var. Jeg forklarte hva som hadde skjedd og viste han tolldeklarasjonen jeg hadde fyllt ut. Han så på den og smilte, den kan vi nok lagre et eller annet sted sa han og ønsket meg en god tur videre. Det var den tollkontrollen.

Taxi.
Jeg hadde på forhånd blitt advart mot å kjøre taxi her nede, man kan bli ganske lurt hadde jeg hørt. En ting er sikkert, man skal ikke tro alt man hører. På flyplassen skal man bestille fra et taxiselskap og de frakter deg trygt dit du skal. Som anbefalt så gjordt. Jeg ruslet bort til taxiskranken og forklarte hvor jeg ville. Damen smilte bredt og fyllte ut skjemaet og forlangte $16 for turen. Det er ikke galt for nesten en times biltur inn til sentrum. En hyggelig fyr tok bagasjen min og fulgte meg ut til "drosja" Dette var en privatbil som en gang hadde vært en Volkswagen av en eller annen modell. Dørene var litt vanskelig å få igjen og bakluka ville ikke stenge seg i det hele tatt. Sjåføren kunne ikke et ord engelsk, men var veldig hyggelig og hadde et utrolig kropsspråk. Vi hadde ikke kjørt lange turen før han stoppet og gikk rundt bilen. På nytt ble alle dører åpnet og slamret igjen og merkelig nok så hjalp det på et par av dørene. Siden bakdøra ikke var igjen følte jeg det som å sitte i et gasskammer. Eksosen drev inn og selv sjåføren som jeg trodde var immun mot dette og bare trengte eksos for å overleve oppdaget dette og satt vifta på fullt. Kanskje han tenkte at det var dumt å komme frem med en ihjelgasset nordmann i baksetet. Motorveien tok oss inn mot byen, men plutslig begynte trafikken å korke seg. Han pratet en masse på spansk og pekte og jeg nikket,.han dro av veien og ned på en sidevei. Jeg fikk en tur gjennom de ytre områder av Buenos Aires og så områder som var triste. Plutselig lyser sjåføren opp og roper noe som lignet på oro, oro. Jeg skjønte ikke bæret og så bare en inngang til et eller annet som kunne være et idrettsanlegg. Hans skjønte jo at jeg ikke skjønte og så sa han Schumacher og svingte noe veldig på rattet. Da gikk det et lys opp for meg, det var her Formel-1 banen lå. At han hadde brukt to filer av veibredden for å fortelle meg var det ingen som brydde seg om.

Trafikken her nede er noe for seg. Jeg er vant til å kjøre bil og føler meg vanligvis ikke redd for å ha leiebil på nye steder, men her tror jeg at grensa går. Resten av landet hadde det nok vært ok, men ikke inne i denne byen. De har høyrekjøring og det var vel stort sett det eneste som lignet på det jeg er vant til. Antall filer i veiene var litt uklart, de var merket opp, men bilistene laget flere og det sikkert ikke uten grunn. Bilparken her er stor. Gang på gang prøvde han å skifte fil og blinket frenetisk, men til ingen nytte. Her skulle alle frem samtidig, slippe inn andre, nei det var bare til bry. At vi i det hele tatt kom trygt frem er nesten noen som kan betegnes som et under.