Lørdag opprant og jeg hadde håpet på litt bedre vær, men det var det ikke. Det var grått med antydning til regn og det var vesentlig kaldere enn dagen før.
I dag hadde jeg bestemt meg for å gå til Hotel Castelar hvor en del kjente fra Norge skulle bo under konferansen. Fra mitt hotell er det ca. 15 minutter å gå dit, det er omtrent 6 kvartaler oppover hovedgata. Trafikken var stor på formiddagen, men jeg kom vel frem.

I lobbyen kunne jeg se rett inn i frokostsalen og der satt gjengen fra BS og andre kjente. Det er noe eget med det å treffe nordmenn i utlandet og å kunne bruke sitt eget språk.

I dag skulle vi shoppe. Det ble til at vi alle dro ned i byen for å se i handlegata om det var noe å bruke pengene på, og det var det. Prisnivået her nede er utrolig. Jeg leste en gang at man kunne se på et lands standard ved å sjekke prisen på et måltid mat på McDonalds. Her nede får du et komplett måltid for 5 peso, ca 11 NOK. Det er noe billigere enn hjemme. Samtidig var dette ikke noen god indikator for McDonalds var ganske dyrt her nede i forhold til mat på en vanlig restaurant. Du kunne får et måltid for 3-4 peso på en vanlig restaurant og da var det rikelig med mat.

Bygningsmassen i byen er utrolig. Dette motivet er fra gaten Florida som var en del av gågatesentrum med butikker i alle varianter. Kjøpesentrene her var flotte. Dette var ikke noe vilkårlig oppsatte bygninger, men her var gamle flotte bygninger satt i stand til å fungere som butikker. Her står Paal og lurer på hvilken butikk han skal angripe først. Det ble en klokkebutikk.

Utvalget var bra og prisene usedvanlig hyggelig. Lene og Paal studerer utvalget.

  

Skandalen IFLA

Registreringen var et kapittel for seg som aldri bør skrives om igjen.

Det var antydning til smil, det var i ren desperasjon da man ikke visste noe annet å fordrive tiden med.
Klokken 14:00 skulle registreringen åpne og vi stilte oss i den lange køen som var der. Etter å ha stått der en stund får vi vite at dette er feil kø, den skal gå på den andre siden av hotelllobbyen! Ja så var det å flytte seg over dit for å lage en kø på den siden. Allerede her begynte jeg å lukte trøbbel og jeg skulle få rett. For det første hvem kunne vite at køen skulle gå på den siden? Ikke noe skilt fortalte om det og det krydde av folk i røde trøyer som var med arrangemantet og som skulle hjelpe til. Køen krøp fremover og etter en stund kom vi fram til køen merket med min bokstav - S. Vel fremme ved skranken fikk jeg beskjed om at dessverre de hadde ikke min konvolutt, jeg måtte stå i en annen kø. Betalingen var ikke blitt registrert. Her gjør man alt korrekt på forhånd, arrangøren roter og problemet blir mitt. Skammelig. Jeg hadde sett en lang kø som stod rolig langs den andre veggen. De virket fastgrodde. Det var denne køen jeg skulle over i. Igjen var det å gå bakover å finne slutten på denne. Køen stod virkelig stille. Ved å forhøre seg fremover fikk vi greie på at det satt to funksjonærer og tok imot klager, betaling og annet oppgulp som måtte pga slette registreringsrutiner.

Vi fikk etterhvert høre at det var firmaet Congrex som var skyld i det hele. Systemet virket ikke som det skulle og mange klager var sendt til Nederland, men ikke noe reaksjon hadde kommet. ( Det samme firmaet skal brukes i Oslo neste år - skrekk og gru)

Etter tre timer kom jeg frem og fikk nok en overraskelse. De hadde fire maskiner tilgjengelig, men kun to var i bruk. Det krydde av funkjsonærer som stod og pratet, men ingen gadd tydligvis å bemanne de to siste. Damen som ekspederte meg var hyggelig og smilte og fikk mitt registreringsnummer. Så kom selve betalingen, kredittkort skulle være greit, men den gang ei. Dessverre virket ikke Mastercard på terminalen i dag, det hadde vært ute av drift hele dagen, bare Visa fungerte fortsatt. Jeg spurte på mitt søteste engelsk mens blodtrykket steg til uante høyder, om grunnen til at de ikke opplyste det til alle som hadde stått timesvis i kø. Hun ble svar skyldig. På forhånd hadde jeg oppgitt alle data og hadde registrert meg innenfor alle tidsfrister, men nei. Problemet er greit sa jeg, jeg blir stående ved skranken til dere kan belaste mitt kort, problemet er deres ikke mitt. Hun skjønte dette godt, men visste ikke hva hun skulle gjøre. Hva med backupløsning på papir som man bruker ellers? Nei det hadde de ikke hørt noe om. Så foreslo hun at jeg kanskje kunne få papirene nå og komme tilbake for å betale til uka når terminalen kanskje virket igjen? Det synes jeg var en god løsning og fikk alt jeg trengte, bare ikke en belastning på kontoen.Da jeg forlot køen var den mye lengere enn da jeg startet og jeg lurer på hvor lenge de ble stående utover lørdag kveld? Etterpå hørte jeg at ledelsen for IFLA hadde vært i området og oppdaget hva som skjedde og de hadde visst ikke vært blide på rutinene. Lurer på hvor lang køen er for å få betalt på mandag?
Det skulle gå helt frem til torsdag før de greide å ta i mot betalingen og da på en dårlig kopi av et A4 ark hvor det stod at IFLA skulle ha en viss sum penger. De skrev ned kortnummeret, summen og jeg signerte. Vel to måneder senere ble jeg belastet. Tenk om de hadde hade arka ferdig på innsjekkingsdagen!
Her sitter to enslige damer ved terminalen og de brukte rundtl ti minutter pr. person. EDB står for ekstra dårlig behandling.

Inne fra Hotell Hilton

  
Tangokveld  
En gjeng av oss hadde bestemt seg for å dra på tangorestaurant og vi trasket i vei. Et lite vanhull på veien ble besøkt og her siitter vi og venter på den lokale varianten som heter Chopp. På puben dukket det plutselig opp en dame som stilte seg opp midt i lokalet. Her blir det underholdning tenkte vi og det ble det. Hun åpnet munnen og satt i gang og for en stemme hun hadde. Dette var bra. Etterpå gikk hun rundt med hatten. Jeg lurer på hva som hadde skjedd på en norsk pub hvis det kom inn en som satt i med norske folketoner? Da hadde nok en del mennesker satt fludiumet i halsen ganske fort.

Lene, Kjartan, Børge og Paal pleier å sitte her hver gang de er i Buenos Aires.

Ut i kvelden bar det og plutselig var vi i tangodistriktet. På veien dit passerte vi områder som ikke virket helt etter oppskriften for hvor en turist bør bevege seg, men alle vi møtte var blide og hyggelige. Vi fant vår restaurant og benket oss rett ved scena for å få med tangoen på nært hold.

Vi bestilte mixed grill til alle og det smakte godt. Argentisnk kjøtt er nydelig.
Første par ut var en sangerinne og en gitarist. Stemningen steg umiddelbart, dette var ekte saker.

To unge opptrådte for oss og dette "svingte" det av. Mens vi satt og så på fikk jeg Børge til å spørre om ikke de kunne komme på restauranten hvor BS skulle holde selskap for norske deltakere på søndag. I pausa tok Børge kontakt og avtalen var i boks. Deres honorar var kanskje ikke helt hva vi hadde trodd, men jeg tror BS overlever den utgiften. De forlangte 80 Pesos for å opptre, altså ca. 170 NOK!!!

Her synges det med opplevelse og lidenskap. Dette var en sangerinne som gav alt og vi følte oss beruset av Argentina, Maradonna, tango, norsk gull i OL og alt det derre!
Kjartan elsker tango og her ser du ham i tett omfavnelse med danserene.