Las Vegas 1997

November 1997 var det tid for årets Comdex i Las Vegas.
Endelig ble det en mulighet for meg til å besøke dette kjempearrangementet. Det skal være en av verdens største datamesser - og jeg tviler ikke etter å ha opplevd det. Jeg hadde ikke gjort store forberedelser på forhånd, bare flyreise og hotell var booket inn. Noe sent, men det var fortsatt ledige rom. Neste gang skal jeg være tidligere ute for å få bedre hotell. Las Vegas kan by på alle standarder når det gjelder hotell. Mitt lå nok midt på treet og var sentralt plassert i Downtown. Turen begynte tidlig en lørdag morgen. Regnet silte ned og Oslo viste seg fra en lite turistvennlig side. Den forhåndsbestilte taxien kom presis og turen ut i det ukjente tok til. Fornebu en lørdags morgen er en ganske annen opplevelse enn andre ukedager. Normalt yrer det av liv, men nå var det stille - merkelig stille. Langsomt våknet flyplassen og folk kom på jobb. En og annen reisende dukket opp også, var det flere som skulle ut å reise en lørdags morgen? Jo, jeg var nok ikke alene om å være passasjer denne morgenen. En kaffekoker våknet også til liv, det ble faktisk mulig å få kjøpt seg en kopp med svart rennende væske. Deilig. Ellers er det jo utrolig at en internasjonal(?) flyplass som det skal være ikke kan by sine reisende på noen forfriskninger annet enn fra automater.. Det burde jo ha vært noe åpent så lenge plassen er åpne for reisende og det går fly, men slik er det i Norge. I Tromsø stenger alt 21:00 og jeg ikke hvor mange kvelder jeg har tilbrakt der oppe ventende på et annet fly uten mulighet til å få kjøpt noe som helst. Hverken avis eller kaffe. Innskjekkingskranken åpnet og bagasjen kunne leveres og deretter gikk turen opp trappen og ut av Norge. På andre siden passkontrollen er det en annen verden enn den man ser ellers. Utrolig at man her kan få kjøpt varer skattefritt, Det er da man virkelig ser hva myndighetene legger på av avgifter. Skammelig. Her er det heller ikke skadelig å se reklame for tobakk og sprit. Ellers er jo det forbudt, det er skadelig har man bestemt.
Flyet til Frankfurt var ikke fullt. Det var faktisk godt med plass denne morgenen. Utenfor vinduene strømmet vannet ned og alt var dystert og grått. Da skylaget ble passert denne morgenen var soloppgangen vakker. Det gyllet i horisonten og skydekket lå der som et teppe man kunne spasere på. Turen til Frankurt gikk fort og greit og jeg hadde ca 2 timer på meg til neste avgang til Los Angeles. Flyplassen er stor - noe "større" en Fornebu, men det var allikevel ikke vanskelig å finne frem. Ved innsjekkingen til Los Angeles avgangen var det fullt, men man rykket fort fremover. Dette var første gang jeg skulle fly med en jumbo og det så jeg frem til. Vel inne i venterommet ruslet jeg bort til vinduene for å ta maskinen nærmere i øyesyn. En jumbo er stor, virkelig stor. Det stod andre småfly ved siden av, slik som Boeing 737-500 o.l. Disse ble småfly i sammenligning. Utenfor vinduet så man bare noe av flyet. Ved å gå tett inn til vinduet for så å titte oppover fikk man med seg hele nesa på flyet. Vel plassert i setet ventet det en tur på 11 timer og 30 min. Lang tid å sitte i et sete, men alt går. Maten var bra og koselige medpassasjerer gjorde turen til en trivelig opplevelse. Det ble tid til søvn og spaserturer underveis. Det er ikke fullt så trangt her som på et normalt innenlandsfly.
Etter 12 timer - litt forsinkelse underveis, motvind kanskje - landet vi på LAX- flyplassen i LA. Den skulle være velkjent for sin meget spesielle romfartsinspirerte bygning som ligger i sentrum av flyplassen.
Siden dette var første landingssted i USA måtte alle gjennom tollkontrollen. Her var det lange køer med folk som ventet på å slippe inn i det forjettede land. Endelig ble det min tur - første møte med USA. Mannen bak skranken var bare hyggelig og koselig, men lurte fælt på det nye passet jeg hadde.  Det var et nytt pass, utstedt av norske myndigheter noen dager før jeg dro, det gamle hadde akkurat utløpt. Passet er lite og passer bra i lommeboka, men har en plastside som klistres over hele siden etter at du har skrevet ditt eget navnetrekk. Denne plastfolien inneholder flere "bilder" av det norske riksvåpnet og når folien til slutt skal forsegles passer det akkurat slik at et riksvåpen legger seg over bildet av personen i passet. Resultatet er at det blir veldig vanskelig å se bildet av personen. Passet må vrenges både hit og dit og vedkommende bak skranken vrengte og vred, tittet på meg - på passet og kom frem til at jo det måtte nok være meg. Merkelig plassering, sa han og ønsket meg god tur videre.
Igjen hadde jeg to timer til flyet skulle dra til Las Vegas. Det var bare å finne riktig "gate". Informasjonstjenesten fungerte bra og beskrev hvor jeg skulle. Etter en lang spasertur kom jeg frem. Det normale her var selvfølgelig å ta taxi eller en av alle de bussene som kjørte rundt, man spasserer ikke i Los Angeles, selv ikke på flyplassen! Jeg synes allikevel det var for galt å bli kjørt til bygningen på andre siden av plassen, men oppdaget fort at her er det ikke lagt til rette for forgjengere. Det tok en stund å komme til den andre siden, men det var en deilig tur. Sikkerhetskontrollen innenlands var ganske streng. En stor kraftig sikkerhetsvakt lurte litt på videokameraet mitt. Jeg måtte starte det opp slik at han kunne se at det virket. Det var godt at batteriet ikke var flatt da.
Endelig satt jeg på flyet på vei til Las Vegas. Det var kveld når jeg kom frem og innflygingen til byen var et syn i seg selv. Alle de store hotellene lå fullt opplyst og det blinket i neon overalt. Stilig.
McCarran International er ingen liten flyplass. Den skal være en av de travleste flyplasser i USA. Det gikk greit å finne bagasjen, men det tok tid å gå. Jeg fant en taxi og oppga navnet på hotellet. Turen gikk opp Las Vegas boulevard og det ble en fin sightseeing i nattemørket. Det var sent lørdags kveld. Hotellet var en skuffelse og jeg lovte at neste år skulle jeg finne et annet hotell. Rommet var stort og greit, men det var også alt.
De prøvde antagelig å lure meg på regninga også. Da jeg kom ble jeg møtt av en hyggelig mann i resepsjonen. Mitt kredittkort ble belastet for en uke, men jeg fikk beskjed om at det ikke var dekning? Ikke dekning, jeg skjønte ingenting for det skulle være mye penger på den kontoen. Han prøvde om igjen og om igjen, men nei, det ble avvist. Så ringte han VISA for å få godkjenning og de sa ja, alt i orden. Jeg trodde dermed at alle sorger var ute av verden. Det skulle vise seg at dette ikke var tilfelle. Jeg skulle betale for 5 netter og han hadde tatt det totale ukebeløpet og ganget med 5. Dette prøvde han flere ganger etterhverandre og alt dette ballet seg opp på kontoen min. Natt til mandag fikk jeg ringt til Norge og min lokale bank, Berg Sparebank i Halden. Da var jeg glad for å ha en liten lokal bank hvor man er godt kjent. Jeg fikk de på tråden og presenterte meg. Sjekk kontoen sa, fort, jeg står i Las Vegas og kontoen er sperret. (Hadde heldigvis kjøpt telefonkort på forhånd). Flere titusen i minus var svaret. Sett inn så det er mye å gå på, jeg ringer dere senere i dag. OK, var svaret. Slike banker er gull verdt. Umiddelbart sprang jeg ned i Bank of America for å ta ut penger. Hvor var minibanken?. Selvfølgelig, så dum jeg var, man bruker bil i USA, selv minibanken går man ikke til. Jeg måtte stå i kø sammen med bilene og da det ble min tur måtte jeg stå på huk foran automaten, høyden er jo tilpasset bilvinduet. Jeg fikk mine dollar og gikk tilbake til hotellet. Der ble mitt kort igjen dratt gjennom automaten og endelig ble regningen, den korrekte godtatt. Så var det å ringe Berg Sparebank igjen. Det viste seg at det var dratt 5 slike ukebeløp først og deretter nå det sjette og korrekte. De fikk slettet de 5 feilførte og sendte en faks til hotellet med hva som hadde skjedd. Hotellet nektet totalt for at de hadde gjordt feil enda jeg stod med faksen i hånda som viste at deres automat hadde belastet mitt kort. Historien fikk en lykkelig slutt, men du verden hvor oppgitt man er når man står midt oppe i det.
Hotellet lå i Downtown, en bydel som er betydelig pusset opp i senere år.  Så fort jeg var installert på rommet var det å dra ut på byen. I Las Vegas sover man ikke. Sove kan jeg gjøre hjemme.
Gatene var fulle av folk og i kasinoene klang myntene livlig. Freemont street er hovedgaten i Downtown. Dette er en overbygd gate som viser lysshow hver time om kvelden. I taket vises det et 5 minutters show hver time og da slukket alle kasinoene sine lys og folk strømmet ut for å få med seg lysshowet.
Søndag.
    Stod tidlig opp og gikk ut for å spise frokost. På nabohotellet hadde de en nydelig buffét og her spiste jeg hver dag resten av uka. For 6 dollar kunne man spise så mye man ville og her var utvalget stort. Norske hotell - selv de i toppklasse  - kan ikke stille opp med noe som er i nærheten.
Rett ved hotellet lå det en metodistkirke og jeg gikk innom for å få med meg en amerikansk gudstjeneste. Det var koselig. Man ble ønsket velkommen i døra av presten og alle ukjente måtte skrive i gjesteboka deres.
Etterpå bar det rett ned til registreringen for Comdex. Jeg hadde ikke forhåndsregistrert meg og tenkte at det var best å være tidlig ute. De hadde åpnet tidlig på søndag og da jeg kom var det ikke mere enn en håndfull mennesker som stod i kø. 100 dollar og registreringen var ferdig. Smertefritt og greit.
Resten av dagen ble brukt til å vandre rundt i byen. Synsinntrykkene stod i kø og her var det noe nytt på hvert eneste gatehjørne. Hotellene var store, og da mener jeg store. De hadde egne handlegater, kasinoer, restauranter og enkelte hadde også egne forlystelserparker.
Mandag
Comdex. I dag skulle messa åpne. Under frokosten lurte jeg på hvordan jeg skulle komme meg nedover, avstandene er tross alt ganske store her borte. Det viste seg at det var satt opp busser fra alle de store hotellen og fra sentrale områder i Downtown. Transporten var også gratis. Bussene gikk i skytteltrafikk hele formiddagen og tilbake på ettermiddagen. Transporten fungerte perfekt. Comdex er delt opp i to hovedområder, Las Vegas Convention Center og Sands Expo. Jeg begynte dagen på Sands Expo. Områdene er ganske store og det tar tid å bevege seg rundt. Den første dagen benyttet jeg bare til å "surfe" for å finne ut hva de hadde å tilby. Resten av uka ble brukt til å studere de enkelte utstillerene nærmere..
Utstillingen på Las Vega Convention Center var flott og her holdt blant annet Microsoft til. Intel hadde også sin stand her og presenterte nye pentium II prosessorer.
Det er en merkelig opplevelse å gå rundt på slike messer, særlig amerikanske. Forskjellen mellom de forskjellige utstillerene er enorme. Det første som slår en, er hvilken måte utstillerene presenterer sin stand på. De amerikanske er bygd opp med enveis kontakt til publikum. Det er show og fest. Taleren, veldig ofte en kvinne av yngre år, fremfører et budskap i en hastighet som virkelig kan forbløffe. På standen til Intel ble jeg veldig fasinert av damen som messet der, men det som etterhvert ble det store spørsmålet var - når trakk hun pusten? Løsning var vel at hun hadde lært å puste inn gjennom nesen mens hun pratet. Annenhver setning ble avsluttet med et spørsmål som skulle få publikum til å rope hurra eller halleluja, alt etter som hvordan man ser det hele. Ropte man høyt og var virkelig flink vanket det som regel en godbit. Det gikk med mange T-trøyer på de forskjellige standene. Jeg fikk aldri en, kunne det komme av at jeg ikke ropte? Den rake motsetningen fant man hos de europeiske og asiatiske utstillerene. Her kunne man i ro og mak, når man slapp til, få snakke med folk som hadde bransjekunnskap.
Microsoft sin stand eller skal man si avdeling med stander, jeg aner ikke hvor mange de hadde, var et brukbart avbrekk fra de andre amerikanske utstillerene. Nesten hvert produkt var representert med sin egen lille stand hvor det satt en meget dyktig person og demonstrerte og svarte på spørsmål fra publikum. Det eneste problemet var folketallet. En stor norsk by stuet sammen på et middels torg gir ikke mye albuerom. Det var "bare" 225.000 deltagere på messa.
En utstiller som skilte seg stort ut var AMD. De hadde lagt opp sin presentasjon som et amerikansk vekkelsesmøte med et kor av svarte sangere. Gjennomgangs teksten var "I cant' stop telling you what AMD has done for me". Proffe utøvere gjorde det hele morsomt å se på, men det har lite verdi som presentasjon av en prosessor.
I det jeg rundet et hjørne ble jeg tilsnakket av en hyggelig mann som snakket om virusbekjempelse. Jeg stanset og svarte høflig tilbake at jo det var interessant. Av ren høflighet så jeg mannen i øyenen og leste ikke skiltet på jakka. Han demonstrerte Norman Antivirus og fortalte at de hadde en avdeling i USA, men at dette opprinnelig kom fra Norge. Da var det at jeg senket blikket og leste navneskiltet, resten av samtalen fortsatte på norsk. Deilig å høre sitt eget morsmål igjen selvom man bare hadde vært vekk fra gamlelandet et par dager. Vi pratet en lang stund og da jeg gikk hadde jeg fått innbydelse til en fest som Norges Eksportråd skulle holde neste kveld på hotel New York New York. Fra klokken 23:00 skulle det være åpent for alle nordmenn, men spesielt innbudte skulle komme kl. 19:00. Jeg var blitt innbudt.
Ved messeslutt var det igjen å ta fatt på en byvandring. Her var det nye ting å oppdage. Maten var billig og god og man kunne velge og vrake i spisesteder.
Kveldens store opplevelse var Stratosphere, hotellet/casinoet som er bygd som et tårn. Det er over 300 meter høyt og har utvendig berg- og dalbane på toppen, samt en katapult som man blir skutt 60 meter opp i været på. Dette måtte prøves. Vel oppe var det bare å sette seg i stolen og la det stå til. Belastningen er på 4g og det kjenner man. På vei opp virker det så kraftig at synet blir forstyrret, men når man først er oppe og henger der vektløs ca 400 meter over bakken og ser hele Las Vegas og store deler av ørkenen under seg da kommer adrenalinkicket. Opplevelsen er bare utrolig. Den utvendige berg- og dalbanen var også enorm, men ble litt platt i forhold til rakettutskytningen noen minutter tidligere.

Los Angeles

Skal fly til Los Angeles i dag og være der til lørdag. Flyturen tar ca en time. Jeg hadde vindusplass og god utsikt. Da vi kom innover Los Angeles fløy vi i 20 minutter før vi landet på LAX midt i byen. Den byen er stor!
Hotellet jeg skulle bo på lå i Wilshire Boulevard i Beverly Hills. Drosjeturen tok tid og kostet en del, men det var en fin sightseeing. Vel fremme så jeg hvor jeg hadde havnet, midt i hjertet av Beverly Hills. Hotellet lå på hjørnet til Rodeo Drive, en ganske berømt handlegate. Taxien rullet opp foran hotellet og begge bakdørene ble åpnet samtidig. Her var det service, hvilken dør skulle jeg velge? Jeg kom meg ut og min bagasje var allerede lastet opp på en tralle. Inn i hotellet og rett til innsjekking. Dette var noe annet enn det hotellet jeg hadde vært på i Las Vegas. Dette skulle vise seg å oppveie alt som hadde skjedd på det forrige stedet. I heisen på vei opp stoppet den i tredje og en hyggelig dame kom på. Hun lurte på om jeg trivdes her og håpet at oppholdet vlle bli bra. Hun lurte på hvor jeg kom fra osv. Hun gikk av et par etasjer lengere opp og forsvant. De andre som var med for å hjelpe med bagasjen sa at det var hotellets direktør vi hadde møtt. Vel inne på rommet med utsikt over Beverly Hills ble jeg vist alle mulige finesser ved rommet og som vanlig var det bare å dyppe hånda i lomma å finne frem dollarsedler. De bukket og takket og ruslet ned igjen. Det hadde ikke gått mere enn 5 minutter før telefonen ringte. Det var "the frontdesk". De lurte på om alt var som ønsket, om det var noe ved rommet jeg ville klage på eller om det var noe de kunne stå til tjeneste med. Hvis det var noe jeg ikke var fornøyd med var det bare å si fra så skulle det trekkes fra på regningen!!!! Det er mulig at de er livredde for å bli saksøkt, men slike hotell får man lyst til å besøke oftere.
Jeg ruslet en tur ut og oppover Rodeo Drive. Jeg fant fort ut at her var det bare å dra tilbake til hotellet og skifte. Jeg gikk i vanlig hverdagsantrekk, skjorte og jeans, men de restaurantene som lå her egnet seg ikke til den slags "casual wear". Jeg fant en hyggelig plass midt oppe i "gata" med livrékledde dørvakter og slo meg til for kvelden. Maten var utsøkt og det var servicen også. Etter middagen flyttet jeg meg over i baren og der fattet man interesse for min ringe person. Når de hørte jeg kom fra "Norway" ble det skiprat. Sesongen nærmet seg og snart skulle de dra opp i Rocky Mountains for å stå på ski. Det var en jevn strøm av gjester og det var interessant å se hva de kom kjørende i. Restauranten hadde egen "Valet Parking", dvs at dørvaktene parkerte bilen for deg. Slikt gjør man da ikke selv. Utsikten til gaten var meget bra. To av parene som kom skled opp i Rolls Royce og en "eldre" dame kom i en snerten liten BMW av typen med langt panser to seter og ingen bakende. Den modellen hadde jeg aldri sett før. Hun satt i baren hele kvelden og drakk fransk vann. Ut på kvelden måtte hun hjem igjen sa hun og skled ned av stolen. Det var helt tydelig at vaktene kjente sine gjester og fulgte godt med, for hennes bil dukket opp som ved et trylleslag utenfor restauranten. En eller annen seddel ble utvekslet og damen tok plass i doningen. Den bilen var det hester i. Jeg lurer på hvor ofte hun byttet gummi, for det var ikke lite som lå igjen i det hun satt kursen oppover Rode Drive med svarte striper i kjølvannet.
Det ble en koselig kveld i en ukjent by med ukjente mennesker. Den store overraskelsen kom da regningen skulle betales. Hele kvelden kom på vel 70$, altså rundt 500 norske kroner. Utrolig!
Fredag
Jeg hadde lyst til å besøke Universal Studios og forhørte meg på hotellet om turer som ble arrangert dit. Det var ikke noe problem. De hadde noe som het VIP-turer. Man ble hentet på hotellet i limousine og kjørt til Hollywood. Der ble man så hentet på kvelden og kjørt tilbake til hotellet. All kjøring inklusive inngangspenger kom på 470 norske kroner. Bra valuta for pengene.
Dagen i studioet gikk fort. Her var det mye å oppleve. Når du først var inne så var alt gratis bortsett fra mat og drikke. Området er enormt og utvalget av attraksjoner er ganske stort. Noe av det nyeste de hadde var oppsettet med Waterworld.
Et besøk hit anbefales.
Lørdag
I dag skulle jeg hjem. Flyet gikk på formiddagen fra LA via New York til Oslo. Mellomlandingen i New York var interessant. Jeg hadde aldri vært der før og det var moro å oppleve en ny plass. Her brukte man monorail, hengende tog, mellom terminalene. Det var faktisk en ganske pen sightseeing de minuttene man kjørte rundt i toget. "The Skyline" som New York er kjent for syntes tydelig. Skyskraperne stod tett og dannet et takket mønster mot horisonten. Det var lett å finne frem, amerikanerene kan skilting og køståing. Jeg hadde god tid til overs og gikk innom tax-free butikken mens jeg ventet på at innsjekking skulle begynne. Her hørte jeg plutslig norsk tale. Det er utrolig hvor mye rart folk kan snakke om når de er i utlandet. De tror selvfølgelig ikke at noen forstår de, men det skal man aldri regne med. Etter å ha overhørt en del norske ord og utrykk mens jeg tittet i hyllene for å finne noe å kjøpe, bemerket jeg rolig i det jeg passerte dem at det var deilig å høre norsk igjen. De ble ganske flaue og senket umiddelbart røsten. Dette minner meg om en historie fra en del år tilbake som skjedde på toget mellom Halden og Moss. I Halden kom det på en dame og hun satt seg rolig ned i setet sitt. Et par seter nedenfor i kupeen satt to hollendere og snakket flamsk seg i mellom. De kommenterte alt og alle i kupeen og regnet med at ingen forstod deres språk. Da toget kom til Moss og Haldendamen skulle av reiste hun seg og henvendte seg smilende til de to flamske ungdommene og takket for en hyggelig tur - på flytende flamsk. Hun hadde bodd der nede i ca 30 år. Det var to tomater som reiste videre da hun gikk av toget.
Etter en del timer i lufta var det igjen landkjenning og denne gangen Fornebu. Min første tur til Las Vegas var over.